Kunnskap om naturen øker turgleden for de fleste fjellturister. Hvis du kan mye om fjellflora og fauna fra før, har du sikkert lyst til å lære enda flere arter. Hva da med bergarter?
Allan Krill 1994
Er du blant dem som tror at fjellet består av gråstein? Da må vi slå fast med en gang at gråstein er alt annet enn grå. Faktisk er "gråstein" et begrep som for en geolog har like mye betydning som "ugress" har for en botaniker eller "ufisk" har for en zoolog. Men man trenger ikke være geolog for å forstå seg på bergarter, og man trenger ikke være steingal for å høre på bergartene og de spennende historiene de kan fortelle. For å bli mer "fjellbeviste", kan jeg anbefale at du legger sommerens fjelltur til Dovrefjell og Trollheimen. Men les videre først.
Jordklodens skrevne historie
Jorden har skrevet sin geologiske historie i sine fjellområder.
Løsmasser som stein og grus forteller om istiden og de yngste delene
av historien. Det faste fjellet forteller mye eldre deler av historien,
hundre millioner av år tilbake. I fastfjellets geoloiske skrift fungerer
bergarter som ord, og bergartenes lagning og helningsstruktur fungerer
som setninger og avsnitt. Et fjellområde kan inneholde flere kapitler
av planetens lange historie. Jeg har brukt mange trivelige sommeuker i
Dovrefjell og Trollheimen til å lese eller tyde det som er skrevet
der: Om fortidens sletteland og havbunn, om gamle jordskjelv, vulkaner
og kollisjon av kontinenter. Her vil jeg fortelle litt om dette.
Og samtidig vil jeg oppfordre flere av dere til å lære og lese
den geologiske skriften. Det er alltid mer spennende å oppleve fjellet
selv, enn bare å høre om andres opplevelser.
Mineraler er skriftens bokstaver
Hvis bergarter er ord, er mineralene de enkelte bokstavene. Man kan
bla i bøker hele livet, men man kan ikke lære å lese
før man kan bokstavene. Slik er det med bergarter — man kan ikke
bare gå i fjellet for å forstå geologi, først
må man lære sine mineraler. Geologer og amatørgeologer,
som kjenner bergarter best, vet at de fleste bergarter består av
noen få mineraler, hver med sin karakterisktiske farge, form og hardhet.
Det er så få mineraler av betydning at de kan ramses opp her.
Kvarts — det harde glassaktige mineralet som de fleste kjenner; feltspat
— som er rosa (kalifeltspat) eller hvit (plagioklas-feltspat); glimmer
— som er flakige og sort (biotitt), lys (muskovitt) eller grønn
(kloritt); amfibol — som er stenglige og sort (hornblende) eller grønn
(aktinolitt); kalkspat — som er hvit og myk; granat — som er rød
og rund; epidot — som er grønn; og de metalliske mineralene svovelkis
— som er gylden, magnetitt som er magnetisk, og hematitt — som er rusten
når den er knust.
Small is beautiful...
Dette var sikkert en del fremmede navn for de fleste fjellturister,
men det tar ferske bergstudenter bare et par timer å bli kjent med
dem. Og da har vi kommet langt, fordi nesten alle bergarter består
overveiende av disse få mineralene. Også naturlig grå
sand består av enkelte mineralkorn. Vil du bli kjent med disse bergartsmineraler
uten å ta et universitetsfag, følger her noen gode råd:
1) I en bokhandel eller bibliotek kan du få tak i en steinbok
med fargebilder av mineraler og bergarter.
2) I en optikerforretning kan du kjøpe en lupe eller forstørrelsesglass.
Dette er godt å ha på fjellturer, uansett om din livsfilosofi
er "small is beautiful" eller "bigger is better".
3) Du kan hente litt grov sand fra nærmeste elv, grustak, sandstrand
eller sandkasse, og se hvilke mineraler du kan gjenkjenne. Det finnes selvsagt
mange flere mineraler enn disse - ellers hadde ikke mineraljegere og samlere
hatt noe å glede seg over. Men de er mer sjeldne, og har liten betydning
i oppbygning av fjellets vanlige bergarter.
Det er ord, ikke bokstaver som leses
Fjellområder består også av overraskende få
forskjellige bergarter. De flestebergarter synes grå på avstand,
og også på nært hold kan de være overvokst med
mm-tykk organisk lav. Men under overflaten, som du av og til må
fjerne med et lite hammerslag, ser du de samme fargerike mineralene. De
ulike mineralenes mengde og orientering forteller hvilken bergart det er.
Spesielt Dovrefjell og Trollheimen er bygget opp av bergarter som kan gjenkjennes
ganske lett. Når man er vant til å lese tekst, registrerer
man nesten ikke enkelte bokstaver, men legger merke bare til ord og idèer.
Slik er det også med geologi, man ser sjelden på enkelte mineraler,
og i resten av denne delen skal jeg holde meg mest til bergartene i Dovrefjell
og Trollheimen og deres betydning.
Geologisk "facit" for Dovrefjell og Trollheimen
Selv om steinboka kan ha gode fargebilder av bergarter, er det en fordel,
spesielt for nybegynnere, å få tak i en "facit" - dvs. et berggrunnsgeologisk
kart over området du skal gå i. For mange deler av landet finnes
det kartutgaver i tre ulike målestokker som du kan kjøpe i
en bokhandel, eller bestille direkte fra Norges geologiske undersøkelse
(NGU) i Trondheim. Oversiktskartet over hele
landet burde alle naturinteresserte fjellgåere ha kjennskap til.
Dette er trykket i målestokk l:l million. Den østlige halvparten
av Dovrefjell og Trollheimen er også kartlagt i mer detalj. Dette
er kartblad Røros i målestokk 1:250,000 som i tillegg til
kartet viser snitt som forteller om bergartenes fortsettelse mot dypet.
Kartblad Ålesund, som dekker den vestlige halvparten, er ikke utgitt
ennå, men vil bli trykket om noen få år. De mest
detaljerte geologiske kartene er tegnet på NGOs topografiske grunnlag
i målestokk 1: 50 000. Kartblad Snøhetta er et slik kart.
Det dekker den første delen av turen fra Kongsvoll til Reinheim
og Åmotdalshytta. Det finnes ikke andre publiserte kart fra Dovrefjell
og Trollheimen i denne målestokk.
Overflatens geologiske snitt
Nå kan vi se nærmere på det geologiske oversiktskartet.
Hver farge med nummerkode representerer en bergart eller noen få
sammenhørende bergarter. Er det rart at bergartene skaper et så
innviklet kartmønster, og at de ikke ligger spredt hulter det bulter
gjennom fjellet? Mønsteret minner om en iskake, der lag på
lag av ulike sorter fløteis ble litt myknet, presset fra sidene
og rørt om, før det frøs til igjen. Slik var det ihvertfall
med bergartene. De bleavsatt på jordens overflate, enten på
land eller på havbunn, lag etter lag. Så ble de oppvarmet,
men ikke smeltet, og presset og rørt om. Senere er bergartene avkjølt
og stivnet, og helt til slutt ble dagens landskap skavet ut, ikke med isskje,
men med erosjon fra elver og isbreer.
Topografisk opp kan være geologisk ned
I Grand Canyon ligger bergartslagene nokså flatt, og når
man går nedover til Colorado-elven går man også nedover
i lagrekkefølgen og bakover i geologiske tid. Så enkelt er
det ikke i Dovrefjell og Trollheimen, pga. de omrørte bergartslagene.
Når en går på en typisk lang fjelltur her, går
man gjennom lagrekkefølgen flere ganger. Man får på
denne måten flere anledninger til å bli kjent med de ulike
bergartene. Fra Kongsvoll til Lønnechenbua går vi nedover
i rekkefølgen. Der endres helningen av bergartslagene og vi går
oppover igjen gjennom sekvensen mot Gammelsetra og Vangshaugen. Derfra
er det nedover igjen i de høye Sunndalsfjella med Sunndalen, Innerdalen
og Todalen. Denne geologiske opp-og-nedgåingen har ingenting med
landskapet å gjøre - fjell og dal er nesten tilfeldig i forhold
til den
indre fjellstrukturen. Med fjellturens start på Kongsvoll og
fullføring i Todalen vil jeg nå fortelle litt om bergartene
man treffer på i fjellblotninger langs stien og hva man kan lese
om jorklodens geologiske historie her. For å følge med i denne
beskrivelsen må du se både på det geologiske kartutsnitt
og på turistforeningens turkart.
Spor etter fortidens Iapetushav
Vi starter turen på Kongsvoll i bergartene fargelagt med fiolett
og brunt øst på kartet med nummerkoder 36
og 38 på NGUs geologisk kart over Norge (klikk
på bergartsnummer for å se kartet igjen). I kartets tegnforklaring
står det at disse er grønnstein og amfibolitt og andre omdannede
vulkanske bergarter. De forteller om en viktig del av jordas utvikling.
De ble dannet i et tidligere hav, Iapetushavet, som for 480 millioner år
siden var like stort som Atlanterhavet er nå. I dag er Iapetushavet
helt borte, men flere steder i Trøndelag og ellers i Norge er det
lagt igjen bergarter med fossiler etter sjødyr som levde der. De
vulkanske bergartene, som fortsetter fra Kongsvoll til Trondheim, dannet
deler av havbunnen eller vulkanske øyer. De tilsvarer den vulkanske
aktiviteten som vi ser på Island og Jan Mayen i Atlanterhavet av
i dag. Under turen vestover fra Kongsvoll kommer vi til bergarter med grønn
farge på kartet. De har fått nummerkode 89
, et høyere tall enn for de vulkanske bergartene, fordi disse er
eldre bergarter. I kartets tegnforklaring ser vi at disse er glimmerskifer
og glimmergneis. De ble opprinnelige avsatt som leire og slam før
de vulkanske bergartene i Iapetushavet. I glimmerskiferen forekommer det
også pene røde granater på størrelse som erter.
Har man en gullvaskepanne, som stadig flere går med etter at det
ble opdaget gull i Åmotsdalen, får man en mengde rød
granatsand ved å vaske bekkegrus her.
Øyegneis: den ser (rar) ut!
Nå kommer vi til bergart 153, fargelagt
oransje på kartet. Bergarten kalles øyegneis og består
av store øyne av kalifeltspat i en mørk biotitt-rik gneis.
(Øyegneis glaner tilbake, den gir seg aldri!) Enkelte steder finnes
hvite ringer av plagioklasfeltspat rundt hvert store øye. Denne
bergarten heter rapakivi øyegneis, og er en av verdens mest eiendommelige
bergarter. Rapakivi bergarter var opprinnelige øye-granitter som
bare ble dannet i en bestemt tidsperiode (for ca. 1600 til 1300 millioner
år siden) i verdens utvikling, og forekommer bare enkelte steder
i en smal sone tvers over kloden fra Uralfjellene over Norden, Grønland,
Canada, og ned til California.
Geologisk kartlegging eller "fastfjellsorientering"
Men se igjen på det geologiske kartet: Øyegneisen 153
fottsetter som en tynn sammenhengende stripe (egentlig er det et lag) langt
mot nord. Vi har andre mål på vei
mot Reinheim turisthytte, men her er det fristende å bruke et
par dager med geologisk kartlegging. For å kartlegge bruker man et
vanlig topografisk kart med en vanlig fargeblyant, orange i dette tilfelle.
Man kan sette i gang hvor som helst, og følge den spesielle bergarten
hvor hen den går. Fastfjellsblotninger av øyegneis står
oppe mange steder, mens mye av fjellet er overdekket av diverse løsmasser.
Dette ligner litt på turorientering, men vi tegner på kartet
orienteringsposter som naturen har lagt ut. Geologisk turkartlegging eller
fastfjellsorientering kunne blitt en stor folkesport om alle bergarter
var like iøynefallende som denne.
Urtidens superkontinent: da verden virkelig sto samlet
Hele det høye Snøhetta-massivet består av kvartsitt,
nr. 101 i lys gult på kartet. Fjellet er
veldig lyst i fargen, fordi kvartsittene inneholder nesten bare kvarts,
kalifeltspat, og muskovitt. Kvarsitt er omdannet sandstein. Den opprinnelige
sanden ble avsatt av forgrenete elver som spylte ut over store områder
av det lave kontinentet i slutten av urttiden (for ca. 900 - 600 mllioner
år siden). Hele Jordens landmasser var samlet til ett kontinent på
denne tiden.
Også Rondane, Østerdalen, og store deler av nord-Norge,
Skottland og Grønland består av slike sandsteiner avsatt på
dette superkontinentet. Det var ingen landplanter i verden da disse sandmettede
elvene herjet her, fordi den biologiske evolusjonen ikke ennå hadde
kommet så langt. I dag er det heller ikke mye vegetasjon i Snøhetta-trakten,
men det er fordi de kvartsrike bergartene er ganske fattige på viktige
næringstoffer.
Supermakter kan sprekke, det kan også superkontinenter
Her må jeg også nevne bergart 114,
selv om vi ikke ser så mye av den hvis vi holder oss til den planlagte
tur-ruten. Den er brungul på oversiktskartet, og heter kvartsskifer
og meta-arkose i tegnforklaringen, men i Norge er den bedre kjent som Oppalskifer.
Den var også en elvesandstein i utgangspunket, men hadde en annen
utvikling enn Snøhetta-sandsteinene etter at den ble avsatt. Den
lå opprinnelig midt over den delen av superkontinentet som senere
gikk istykker. Kontinentet sprakk opp med tusenvis av sprekker og mange
små jordskjelv, som i Øst-Afrika i våre dager. Svart
lava nedenfra kom opp og fylte disse sprekkene, og vi ser
disse i dag som mørke lag av amfibolitt og biotitt- skifer i
de lyse kvartsskifrene. Til slutt ble kontinentet revet i to av slike sprekker,
og kontinentdelene drev bort fra hverandre. Hovedsprekken ble til slutt
mange tusen kilometer bred, og lava som stadig fylte den utgjorde den vulkanske
havbunnen av gamle Iapetushavet.
(Om fjella er høge i dag? Nei-du, då eg var gut....!)
Men vi kan lese langt mer av verdenshistorien fra Oppdalskifer. Den
sterke skifrigheten kommer fra overskyvning og fjellkjededannelsen. Iapetushavet
ble borte da de gamle kontinentene igjen nærmet seg hverandre og
kolliderte. (Til slutt ble Pangaea dannet, et nytt superkontinent.) Under
kollisjonen ble det ene kontinentet delvis skjøvet over det andre,
og Oppdalskifrene kom til å ligge sammen med Snøhetta-kvartsittene.
Gamle bergarter ble delvis skjøvet opp og over yngre bergarter.
Dette ser vi av at øyegneis med nummerkode 153
på kartet nå ligger over kvartsittene med nr. 101
og glimmerskifrene nr. 89. Like etter denne
oppstablingen av kontinentdelene for 400 millioner år siden,
var fjellkjeden hos oss like høy som Himalayfjellene er i dag. Vi
kan være stolte av Snøhetta, som er det høyeste fjellet
så langt nord i Norge, og vi bør ta bedre vare på den
følsomme naturen der. Men de norske fjellene er bare røttene
av det som i sin tid var verdens høyeste fjellkjede.
Det er ikke gull alt som glimrer
Ved Åmotsdalshytta er vi inne i de eldste bergartene i Dovrefjell
og Trollheimen, gneiser med kode 184 på oversiktskartet.
Dette er bunngneisen, en del av det gamle superkontinentet som har overlevd
med små endringer helt til i dag. Disse gneisene i Åmotsdalen
er blitt mye omdiskutert etter at det ble funnet gull i dem sommeren 1991.
Nå er det blitt folkesport å ta med gullvaskepanne og vaske
i elvesanden. Og god sport er det, for dem som setter pris på fin
natur og spennende tungmineraler, slik som magnetitt, hematitt, kis, epidott,
og granat, som samler seg i bunnen av vaskepannen. Har jeg ikke nevnt gull
blandt tungmineralene? Om
forlatelse !
Ta bare bilder, legg igjen bare fotspor
Videre på fjellturen mot Todalen ser man stadig nye landskapsformer
som er hugget i de samme bergartene. Men det er en bergart her som vi ikke
er nevnt før. Konglomerat er en form for kvartsitt der større
sandkorn og rullestein fra de gamle elvene ennå er synlige. Flere
konglomerater fra jordens urtid er kjent i området, bl.a. i kvartsitt
(101) ikke langt fra turisthyttene Lønnechenbua
og Vangshaugen. (Selve konglomeratene er ikke inntegnet på oversiktskartet.)
Mange steder er rullesteinene presset flat under fjellkjededannelsen, da
alt ble støpt inn som deler av det faste fjellet. Man finner ikke
stort annet enn sandkorn og rullestein i slike gamle konglomerater, fordi
det verken levde planter eller dyr i dens elver. Du kan tenke igjen på
konglomerat når du passerer Driva ved Fale bru og ser ned på
rullesteinene: hvis du mister fotoapparatet her, kanskje dukker det opp
igjen i et konglomerat om noen hundre millioner år!
Selv ikke geologer kan alt
Den siste kvartsitten på turen treffer man i fjellet mellom Innerdalen
og Todalen. Den skiller den ensartede Snota-gneisen (163
på kartet) fra de øvrige gneisene (184)
i Trollheimen. Her må jeg komme med noen innrømmelser angående
geologiske kart. Tidligere kalte jeg et geologisk kart for en (facit).
Dette er bare delvis sant, fordi ingen geoloiske kart viser hele sannheten.
Når du sammenligner de tre publiserte kartene i ulik målestokk
over Snøhetta-området, ser du flere små uoverenstemmelser
som ikke bare skyldes detaljgrad. Geoloiske kart er tross alt tolkninger,
tegnet av geologer som har ulike detaljkunnskaper og meninger om den lokale
geologien, og resultatene blir nok litt forskjellige. Det er alltid en
god del usannheter. Se på Innerdalen, der kvartsitt (nr.101)
kommer fra Trollheimen og tynner ut til ingenting før den når
Sunndalsøra. Dette er bare bløff, fordi ingen geologer vet
om denne kvartsitten egentlig tynner ut slik, eller stopper brått,
svinger mot nord eller sør, eller om den kanskje fortsetter helt
til Sunndalsøra og enda lenger vestover!
Oppfordringer for hobbygeologer
Du er kanskje overrasket over at vi ikke vet alt om geologien i Norge?
Det er fordi Norge har mye fjell og få fjellgeologer. Det tar tid
å kartlegge hele landet i detalj. I dag koster det minst tusen
kroner dagen å sende en fjellgeolog ut på kartleggingstokt,
og slik grunnforskning er ikke lønnsom umiddelbart etter at den
er utført. Men du drar jo gratis til fjells! Kanskje finner
du på å kartlegge denne kvartsitten i sommer, med fargeblyant
på ditt topografiske kart? I så fall, ta noen små referanseprøver
og ikke hold opplysningene for deg selv. Det bergrunnsgeologiske kartet
Ålesund i målestokk 1:250 000 skal publiseres i løpet
av noen få år, og jo mer opplysninger vi har, desto bedre blir
kartet. Det er flere geologer enn meg som lurer på hva som hender
akkurat her. Og det er ikk bare denne kvartsitten, men en mengde andre
bergarter som geologene ikke har detaljert oversikt over. God tur, nå
med fargeblyant og minihammer i tillegg til ditt vanlige kart og kompass.
Nå er også du blitt amatørgeolog !